Jeg legger meg på teppet

Yoga og meditasjon

Kroppen er fraværende, anspent etter en travel dag. Ikke ordentlig våken – sovet for lite i det siste, døsig, verkende.

Først bare ligger jeg på ryggen. Følger pustebevegelsen nedover i kroppen. Puster ikke aktivt – lar åndedrettet bre seg som en bløt bølge i brystkassen, – maven – armene – bena – og hodet. Kjenner meg gradvis litt mer nærværende. Jeg puster – det puster i meg.

Tankene glir i alle retninger. Jeg begynner med kroppsøvelser. Først noen impulsøvelser, rister på kroppen. Den er motvillig – bundet. Prøver å finne følelsen som binder og lar den uttrykkes gjennom bevegelse. Jeg gir meg hen. Lar meg riste på kryss og tvers, puster og beveger meg nesten ekstatisk. Rister av meg spenningene.

Så tradisjonelle yogaasanas. L a n g s o m m e bøy og strekninger tar i musklene som ikke brukes ellers. Stiv – vondt i rygg og nakke. Øvelsene gjør godt. Tar i litt ekstra for at stillingen skal bli mer elegant. Straks blir pusten anstrengt, og jeg husker yogalærerens instruks: ”Ikke gå  lenger enn det er behagelig. Når vi presser, blir pusten bundet og holdt. Går pusten rolig og fritt, er øvelsen riktig utført. Grunnprinsippet i yoga: La pustens frihet bestemme hvor langt du går i øvelsene.”

Etter fire fem øvelser prikker det behagelig i musklene – kroppen varmes og mykner.

Til slutt ligger jeg ”død” på ryggen. Kjenner åndedrettet sildre velgjørende gjennom organismen – mykt, levende. Minutter går. Sinnet glir mot tause dyp – umerkelig – stille -forsenkning.

Så strekker jeg meg. Gjesper. Reiser meg – fortsetter hverdagen med gode følelser og ny styrke.

Øyvind Ellingsen i et temanummer av tidsskriftet Dyade ”Om Yoga” fra 1975