Stopp tankene! Eller?

Mellom Patanjali og moderne psykologi
av Torbjørn Hobbel

Stopp tankene! Eller?

Hvordan behandler vi de spontane tankene som kommer strømmende under meditasjon? Er de en forstyrrelse for dypere erkjennelse som derfor bør stoppes strengt og bestemt? Eller er det en annen vei til indre stillhet som bygger på åpenhet og aksept for det psykologisk uferdige i oss selv. Torbjørn Hobbel tar utgangspunkt i en eldgammel definisjon av yoga som kanskje kaster lys over hva slags meditasjonsmetoder som virker best.
Det har blant annet å gjøre med oppmerksomhetens betydning for erkjennelse.

Er yoga forskjellig fra meditasjon? Tradisjonelt har yoga og meditasjon vært tett knyttet sammen. Det gjaldt ikke bare de rent mentale former for yoga (som raja yoga), men også de fysiske øvelsene i hatha yoga. Slik er det ikke nødvendigvis lenger, verken i India eller i resten av verden. De mest utbredte former for yoga er ulike varianter av hva vi kan betegne som gym-yoga. Denne ”kroppsliggjøring” av yoga har flere røtter.

Forhold ved et palass i Syd-India under kolonitiden er en viktig historisk forutsetning for gym-yoga. India var underlagt Storbritannia, og en småkonge i Mysore var fascinert av engelsk militær eksersis. Hans yogalærere ble også inspirert, og dermed fløt to ganske så forskjellige kroppstradisjoner sammen. Det endret neppe militærøvelsene, men deres yoga fikk inn et klart ikke-meditativt element, som fortsetter i dag i yogaretninger med opphav i dette miljøet. Den som er interessert i denne historien, kan lese mer i Yogaboken. Bevegelse og pust (Holen og Hobbel, Dyade forlag 2010).

De fleste som underviser i yoga, vil nok snakke om det meditative i yoga. Men det er neppe dermed gitt at den meditative virkning er særlig uttalt. Det bestemmes mest av holdningen og måten øvelsene praktiseres på. Dette berører en interessant debatt, som ikke mange fører og kanskje heller ikke er seg bevisst.

De fysiske yogaøvelsene, asanas, stimulerer grunnleggende fysiologiske forhold. En godt sammensatt yogasekvens gir meget god ”gjennomkjøring” av kroppen. De strekker og vrir muskler og ledd, de involverer pust og blodomløp osv.

Det har med yogaens styrke å gjøre at de samme øvelser kan praktiseres på svært ulike måter. Et grunnleggende skille er om øvelsene praktiseres som mer eller mindre ren gymnastikk, eller om de i tillegg gjøres slik at de får en markant meditativ virkning.

Vi vet at flere kampsporter fra Østen hadde et meditativt siktemål, og at det kanskje var den viktigste effekt utøverne var ute etter. En bok som beskriver dette på en fascinerende måte, er Zen i bueskytingens kunst. Den er skrevet av den tyske filosofen Eugen Herrigel, som fikk undervisning i bueskyting av en japansk mester. Til tross for at Herrigel er en kontroversiell person både blant zen-buddhister og bueskyttere, peker hans fremstilling på interessante forhold.

Når kampsportene undervises hos oss, er gjerne det meditative mest tatt vare på gjennom korte, symbolske handlinger. Tilsvarende vil det ofte være i yogaundervisning.

Dersom man har et primært kroppslig engasjement i yoga, og er fornøyd med det, er neppe en drøftelse av eksistensielle og psykologiske forhold i yoga av interesse. Det er trolig på siden av det man holder på med. Om man derimot nærmer seg yoga ikke bare som en slags gymnastikk, men også som øvelser som kan lede til indre fordypelse og meditasjon, da åpner man seg for en spennende verden. Yogaens fysiske effekter blir ikke mindre, men det kommer i tillegg en meditativ dimensjon som har noe svært verdifullt å tilføre oss også i en moderne verden.

Det tidligste skrift
Mitt utgangspunkt for drøftelsene videre i antikken, er at det er en klar sammenheng mellom yoga og meditasjon. Vi ser dette tidlig i den indiske tradisjonen, der man knapt skiller mellom begrepene.

Om man interesserer seg for meditasjon og samtidig er opptatt av indisk tenkning rundt fenomenet, er det visse ideer man ikke kommer utenom. Det mest berømte utsagn, ja kanskje det sentrale tema når det gjelder meditasjonsmetoder og praksis, er uttrykt i Patanjalis definisjon av yoga i hans aforismesamling Yoga Sutra. Sutra nummer to lyder:

yoga chitta vritti nirodhah

yoga er å bringe sinnets aktivitet (fluktuasjoner) til stillhet

Før vi ser nærmere på betydningen, la oss dvele litt ved bakgrunnen for utsagnet.

Mytisk erindring

Yoga Sutra er det klassiske verk i den indiske yoga-litteraturen. Forskere er ikke sikre på når teksten ble skrevet, men at den er svært gammel, er alle enige om. Kanskje fra ca 200 f. Kr. Ideene er enda eldre. De har trolig eksistert i muntlig overlevering lenge før nedskrivingen.

Forfatteren Patanjali vet man også lite om. Det som finnes har begrenset historisk substans, til tross for at minnet om ham fremdeles lever. I Tamil Nadu i Syd-India er det f. eks. mange mytiske spor etter mannen. Man hevder sågar å vite at hans samadhi (gravsted) er i det berømte tempelet i Rameshwaram, men alt er legender. Patanjali selv er fremstilt med overkropp som et menneske og underkropp som en kveilet slange. Hans beste venn, en annen mytisk vismann, hadde underkropp som en tiger.

Filosofi, mer enn praksis
De fleste som driver seriøst, og sikkert useriøst, med yoga i dag, ønsker på en eller annen måte å knytte seg tilbake til Patanjali. Ved siden av at Yoga sutra omhandler helt sentrale forhold, gir det samtidig en egen glans og autoritet å knytte an til den opprinnelige kilden. Dette gjelder enten man er på linje med Patanjali, eller i praksis representerer noe ganske så forskjellig. Også i Acems bok om yoga, Yogaboken. Bevegelse og pust, drøftes den berømte sutra.
Betydningen av yoga chitta vritti nirodhah er flertydig og i høy grad et spørsmål om fortolkning. Kanskje nettopp derfor kan mange ta utsagnet til inntekt for seg selv. Forståelsen av de 196 korte utsagnene i Yoga sutra er fullstendig avhengig av senere kommentarer og tradisjoner, og verket kan knapt sies å omhandle yogapraksis. Det dreier seg mest om yoga som et filosofisk system.

Nå til ordenes betydning
Språket er sanskrit. Dette gamle indoeuropeiske indiske språket har i dag en funksjon liknende latin i den katolske kirke. I den grad språket fremdeles brukes, er det mest for å uttrykke filosofiske, rituelle og religiøse forhold. Det finnes en omfattende og gammel litteratur på sanskrit.

En oversettelse av aforismen kan være som vi allerede har sett, noe slikt som at ”yoga er å bringe sinnets aktivitet (fluktuasjoner) til stillhet” (se Yogaboken, side 16).

Hva betyr dette i praksis? De fleste, i India og andre steder i verden, hevder med referanse til Patanjali at yoga dermed innebærer å stoppe tankene. Dette er nødvendig for at sinnets dypere natur ikke skal overskygges.

Det er viktig å ha klart for oss at ordene i yoga-definisjonen ikke bare er ord, men at de rommer omfattende filosofiske begreper som får sin betydning i en gitt kontekst og sammenheng. Ordene er gitt forskjellig mening gjennom århundrene i ulike tradisjoner og skrifter. Også den dag i dag får de nytt innhold, ofte langt fra de mer opprinnelige ideer. La os se på de ulike ordenes mulige betydning.

YOGA
Ordet yoga i sutraen brukes ikke om en spesiell yogapraksis. Det er mer en overordnet, filosofisk ide. Inn i definisjonen kan man med full rett også plassere begrepet meditasjon. Det som kan sies om yoga, kan like gjerne sies om meditasjon.

Slik sammenheng fantes i hvert fall en gang. Men med den stadig sterkere ”kroppsliggjøring” av yoga som finner sted overalt i verden, er som tidligere påpekt, forbindelsen mellom yoga og meditasjon brutt for mange. For 30-40 år siden var de fleste som drev med yoga interessert i meditasjon, og de som drev med meditasjon ville ofte se på yoga som en kroppslig innfallsvinkel til indre fordypelse. Dette var et tillegg til den kroppslige sunnhetsgevinst.

CHITTA
Ordet chitta er i vår sammenheng et relativt ubesværet begrep, til tross for at det ikke dekker noe helt tilsvarende i vestlige språk. I vår tilnærming trenger vi imidlertid ikke en helt presis definisjon, siden vårt anliggende har fokus på noe annet enn en nøyaktig forståelse av dette ordet. Vi kan oversette chitta med bevisstheten, eller sinnet, slik vi vanligvis bruker ordene. Det er det mentale i oss.

VRITTI
Dette ordet er heller ikke i vår sammenheng så problematisk. Det betyr bevegelser, fluktuasjoner. Det brukes om de bevegelser som foregår i sinnet, altså den mentale aktiviteten.

Min meditative erfaringsbakgrunn er først og fremst knyttet til Acem-meditasjon og Acems forståelse av meditasjon nedfelt i Acems meditasjonspsykologi. I dette perspektiv er det nærliggende å forstå vritti som spontanaktivtet; dvs. den aktivitet som pågår i sinnet nærmest uavbrutt. Alt det vi ikke bestemmer oss for, men som bare er der, bl. a. drevet av uferdige psykologiske og emosjonelle rester. Andre betegnelser for samme allmennmenneskelige psykologiske fenomen er ”strømmen av tanker” eller ”bevissthetsstrømmen”. Erfaringen om at når sinnet hviler, ja så gjennomstrømmes det av tanker og inntrykk, er også knyttet opp mot begrepet spontanaktivitet.

Alle som bedriver litt meditasjon, på den ene eller annen måte, må forholde seg til denne type mental aktivitet, fordi den rett og slett er der det meste av tiden, og fordi den ”forstyrrer” oss. Dilemmaet er at utførelsen av meditasjonsteknikken blir påvirket av alle tankene som strømmer ustanselig gjennom sinnet.

NIRODHAH
Dette er i vår sammenheng det sentrale begrep når det gjelder å forstå yoga-definisjonen.

I India er ordet nirodh og kondom nærmest synonymer. Det er som hos oss at durex var synonymt med kondomer, siden Durex var det mest kjente kondommerke. Ordet betyr å stoppe og hindre. Så hva er da mer nærliggende enn at yoga chitta vritti nirodhah rett og slett betyr at yoga er å stoppe tankene ved streng kontroll og makt. Dette har også festet seg som den vanlige fortolkning.
I Yogaboken oversettes ordet med å ”bringe til stillhet eller til intet, roe ned” (side 16). En slik oversettelse gir rom for tolkningen at yoga er det som bringer stillhet, at det kan være resultatet av yoga mer enn at det er det man direkte prøver å få til. Men en slik tilnærming til teksten er ikke så vanlig. Mye som sies og skrives om meditasjon og yoga problematiserer ikke det viktige skille mellom hvordan øvelsen utføres og effekten av øvelsen.

Det stopper aldri
I mai 2010 ble det arrangert en konferanse om meditasjon på kursstedet Halvorsbøle ved Randsfjorden i Norge. Temaene som ble drøftet var del av et pågående forskningsprosjekt om meditasjon, Cultural Histories of Meditation. 39 forskere fra hele verden, med svært ulike utgangspunkt, kom sammen for å finne ut av begrepet meditasjon.

Flere av deltakerne er internasjonale kapasiteter på forsking på meditasjon og yoga. Jeg drøftet med en av dem hva nirodhah egentlig betyr.

Han sier, og alle treff på Internett forteller samme historie, at det er en aktiv handling, som i alle varianter betyr å stoppe. Helt i tråd med den vanlige fortolkning.

Dersom vi ser på den plagsomme utfordringen med spontanaktiviteten i meditasjon, er det lett å forstå at en slik fortolkning er mest nærliggende. En hver mediterende vet at tankestrømmen er nærmest umulig å kontrollere, bortsett fra kanskje i korte glimt og øyeblikk. Sinnet er uregjerlig og lite samarbeidsvillig.
Hvis oppfordringen fra Yoga Sutra er et umulig ideal, hvorfor er da dette kjernen i definisjonen?

Ikke for hvermann
En annen foreleser på meditasjonskonferansen sier at Patanjalis definisjon nok virker umulig å oppnå, men at målet heller ikke er ment å være innen rekkevidde for den vanlige mann i gata. Yoga på det nivå Patanjali beskriver, er for de ytterst få, som – i indiske forestillinger – har nådd høye åndelige nivåer som følge av utrettelig innsats gjennom utallige inkarnasjoner. Det er langt fra den yoga som undervises på helsestudioer og som har som primært formål å hjelpe folk til å stresse ned og slappe litt av i en travel hverdag. Med andre ord: om du og jeg ikke får det til, så kan det være at det finnes en og annen ett eller annet sted som klarer å leve opp til definisjonen. Personer som har praktisert og trenet i tiår, forteller også at det gjerne blir litt lettere å kontrollere tankestrømmen med tiden, i hvert fall av og til.

Tankegangen om at den endelige virkeliggjørelse av Patanjalis definisjon er for de få, kan ha mye for seg. Gjennom historien har yoga og meditasjon hatt et elitepreg i Østen. Den kulturelle forståelse av mennesker som får rykte på seg å ha nådd det endelige målet, er tradisjonelt blitt opphøyet og sikkert idealisert.

Frihet i forhold til tankestrømmen
En del av problemet er at jeg selv praktiserer en meditasjonsform – Acem-meditasjon – som ikke prøver å stoppe tankene. Tvert om. Indirekte har metoden allikevel en svært beroligende effekt på sinnet og tankestrømmen. Selv om Acem-meditasjon ikke endrer sinnets vandrende natur, så roer metoden ned trykket i den restfulle spontanaktiviten.

Resultatet av Acem-meditasjon synes derfor å kunne rommes av Patanjalis yoga-definisjon. Innfallsvinkelen er derimot ikke å slåss mot sinnets natur, men i stedet å skape betingelser som gir tankestrømmen frihet og anledning til å bearbeide det restfulle i sinn og kropp. Dette er en tilnærming mer på linje med moderne psykologisk forståelse, og innebærer et prosessperspektiv på psykologisk bearbeidelse og meditativ forsenkning. Dessuten er Acem-meditasjon enkel å få til og gir godt dokumenterte virkninger.

Nå vil ikke jeg hevde at de gamle indere kanskje ikke hadde grunnleggende psykologisk innsikt. Det er for enkelt og vil være et kultursjåvinistisk standpunkt. Men allikevel: Tankekorset er at det å stoppe noe i sinnet med makt og kontroll, lett blir å fortrenge og undertrykke noe annet. Vi vet godt fra terapi og psykologisk forskning, og også allmenn erfaring, at det ikke å skyve for mye under teppet i det lange løp bidrar til bedre livskvalitet.

Helt åpenbart har fortrengning og kamp vært en forståelse av Patanjalis yoga-definisjon, og dette syn uttrykkes direkte i mange ulike former for yogaundervisning og yogapraksis. Det er bare det at vi tross alt lever etter Freud. Om mye kan sies om detaljene i hans teorier, så blir det ubevisste stående som en varig realitet. Om vi stopper noe på ett plan, så fortsetter det å leve sitt eget liv på et dypere plan.

Hvor mye skal til?
Den indiske yogatradisjonen er ikke moderne psykologi, og dens anliggende har langt på vei vært noe helt annet enn avspenning, overskudd og bedre helse. Noen som driver med yoga og meditasjon innenfor en tradisjonell indisk kulturell og religiøs ramme, anklager Acem for å ha en slags reduksjonistisk tilnærming til meditasjon. De hevder at et psykologisk bearbeidelsesperspektiv bare skraper på overflaten av den menneskelige eksistens.
En del yogatradisjonalister vil hevde at dersom man skal bearbeide sinnets psykologiske rester, så vil det aldri ta slutt og at det følgelig er en umulig oppgave fordi det er så uendelig mye å ta av. Man hevder at yoga derfor setter dette psykologiske krøll til side, og prøver å komme bakenfor.

Hva svarer man til det?
Det ligger kanskje i kritikken mot Acem en tro på at mennesket potensielt kan nå fullkommenhet, og at denne forløsning er en tilstand som nåes en gang for alle. Vår tilnærming er mer farget av en tankegang om at ufullkommenhet er en fundamental realitet for arten menneske, og at den alltid vil bestå. Det betyr ikke at svært mye kan utvikles og forbedres, men mer at livet er en pågående prosess både kroppslig og mentalt. Ikke bare det idealiserte mål der fremme, men hvert et lite skritt på veien kan ha stor verdi for den enkelte.

Ikke bare nevroser
I et Acem-perspektiv gir det også mening å snakke om en dypere erkjennelse som ikke bare er å rydde unna psykologiske uferdigheter. I en videregående meditasjonsprosess gir det mening å snakke om forankring i eksistens som kan gå ut over historien, tid og rom. Det er ikke da først og fremst et spørsmål om å bearbeide det individuelt nevrotiske, men en eksistensiell tilnærming til sider av tilværelsen felles for alle mennesker.
For å kunne ha et realistisk håp om å nærme seg en slik dypere erkjennelse, må man neppe bearbeide alle psykologiske uferdigheter, men trolig en del. Ellers blir det for mange forstyrrelser på veien innover i sinnet mot stillheten. Vi kjenner situasjonen fra hverdagen. Om vi er godt gjennomsnakket med vår partner, blir forholdet gjerne bedre, og er vi roligere og mindre forstyrret i både jobb og fritid. Vi vil følgelig også meditere med mindre uro.

I et Acem-perspektiv er psykologisk bearbeidelse langt på vei en vesentlig faktor i eksistensiell tilnærming.

Betydningen av tanker
Spontanaktivitet er et konstant faktum for alle mennesker. Tanker vil derfor alltid være en del av meditasjon. Man kan ha tre ganske grunnleggende ulike syn på dette psykologiske fenomen, med alle varianter imellom.

  • Tanker må stoppes og skyves bort. De må rett og slett bekjempes med hard disiplin og makt. Som vi har sett, blir ofte Patanjalis definisjon tatt til inntekt for dette syn.
  • Tankene blir man ikke kvitt, så man er nødt for å akseptere dem – selv om det beste ville vært om de forsvant. Med tid og trening blir man forhåpentligvis bedre til å kontrollere dem.
  • Tankestrømmen i seg selv er ikke problemet. Det avgjørende er at den gis visse frihetsbetingelser.

Acem-meditasjon arbeider innenfor punkt 3: Tankene skal ikke skyves bort, og de er heller ikke noe vi bare motvillig må akseptere. De spiller tvert om en viktig rolle og er definitivt en integrert del av meditasjonsprosessen på kort og lang sikt. Vi mediterer når vi gjentar metodelyden (meditasjonsobjektet i Acem-meditasjon), og vi mediterer når vi er fortapt i tanker (spontankonsentrasjon).

Å forstå dette hjelper ikke bare den mediterende til å meditere med større utbytte, men også til å innse et grunnleggende aspekt ved den menneskelige psykologi. Spontanaktiviteten har selvfølgelig mange kilder, men et viktig aspekt er at den uttrykker psykologiske rester fra fortid. Fra dagen i går, fra ukene og årene som gikk. Tankestrømmen er del av en indre omstokking som finner sted under Acem-meditasjon. De representerer understrømmer i bevisstheten som kommer til overflaten når sinnet er mer åpent og mottakelig. Denne mentale ledighet skapes av den mediterende ved at metodelyden gjentas lett og uanstrengt i sinnet.

Tankene under Acem-meditasjon er med andre ord ikke bare noe vi må akseptere med en viss resignasjon og håpe at de en vakker dag vil forsvinne. De skal tvert om ønskes velkommen med forståelse og sympati innimellom den ledig gjentatte metodelyden. De representerer tilbakevending av noe uavsluttet. Ved at vi lar sinnet strømme friere under meditasjon gjør at vi lettere kan slippe rester og dypt forankrede spenninger som har sterke grep på oss.

Det umulige håp
Spørsmålet om det vil komme en dag da tanker ikke finnes i meditasjon, rommer på et vis et galt perspektiv dersom det underliggende håp er at de skal bli borte. Hvordan vi forholder oss til spontanaktiviteten under meditasjon representerer tvert om en viktig utfordring for oss til å vokse ut over våre personlige begrensninger og slik hjelpe oss til å leve et rikere liv. Utfordringen er den samme for nybegynneren og en mediterende med mange års praksis. Dette er ikke en prosess for de få, og hvert skritt er viktig for hva livet blir i nåtid og fremtid.

Et ønske om å bli tatt på alvor
Det er hyggelig å ha tradisjonelle, eldgamle autoriteter i ryggen, og Patanjali er definitivt en slik i yoga- og meditasjonssammenheng. Det kan synes fullt ut mulig, uten å vri for mye på betydningen av chitta vritti nirodhah, å forstå utsagnet annerledes enn fortrengning. Da er det resultatet av yoga og meditasjon som bringer sinnet til stillhet, mer enn at det er en aktiv handling direkte i forhold til tankestrømmen. Inn i et slikt perspektiv kan Acem-meditasjon plasseres.

Uansett hva som er riktig forståelse av Patanjalis yoga-definisjon, blir neppe dybden i meditasjon mindre om man også tar i betraktning moderne psykologisk forståelse og forskning. Vår daglige erfaring er jo også at det gjerne er mer fruktbart å møte problemer og uferdigheter åpent og seende, enn å prøve å trykke dem bort med makt og glemsel. Når noe kommer i åpenhet med en aksepterende holdning, så skjer det en bearbeidelse av det uferdige. Det skjer i den gode samtale, og det skjer i terapi og det skjer i den ledige mentale holdning som den mediterende skaper selv i Acem-meditasjon.
Resultatet er mer ro som varer, som ikke har som betingelse at noe er stengt inne under lås og slå, og som kanskje kan vende tilbake med økt styrke en gang i fremtiden.