Yoga og meditasjon

Av Torbjørn Hobbel
Artikkel fra tidsskriftet Dyade

Yoga og meditasjon

I den bølge av yogainteresse som finnes over hele verden, blir yoga mer og mer fjernet fra sin meditative opprinnelse. Det er gympreget yoga som preger bildet. Om dette er greit eller ikke, avhenger av hva man ønsker som resultat av yoga. Har man et meditativt siktemål, er det et tap og en forflatning som finner sted. Da er det som om yoga er i ferd med å ødelegge yoga, sier Torbjørn Hobbel.

Sentralt når det gjelder å definere begrepet meditasjon er den mentale holdning man mediterer med. I forhold til Patanjalis yogadefinisjon er spørsmålet om man praktiserer med en åpen, ledig holdning eller en lukket, konsentrert holdning. Acem-meditasjon er å kategorisere som en ledighetsteknikk, der poenget er å åpne opp og ikke stenge av. Denne aksen mellom ledighet og lukkethet kan også overføres til utførelse av kroppslige yogaøvelser.

En god del typer yoga har konsentrasjon som forutsetning. Norges eldste yogaskole, Norsk Yoga-skole, har et nært samarbeid med Acem, og alle lærere praktiserer Acem-meditasjon. Her er meditasjonens ledighet derfor også naturlig del av de grunnleggende prinsipper for yogautførelse.

I Yogaboken. Bevegelse og pust (Dyade forlag 2010) drøftes disse ledighetsprinsipper for yogautførelsen. I tillegg til det kroppslige gode resultat, blir det en vektlegging og forsterkning av indre varhet og fordypelse. Det er meditativ yoga som bruker ledig oppmerksomhet aktivt som del av praksisen.

I boken Meditasjon på norsk (Dyade forlag 1989) skriver Are Holen om meditasjon:

Det kanskje mest grunnleggende skille går mellom hva vi kan kalle selvdirigeringsteknikker (også kalt konsentrasjonsteknikker) og ledighetsteknikker. De første er metoder hvor man mer eller mindre styrer, dirigerer seg selv i retning av et på forhånd oppsatt mål: f.eks. det å slappe av i høyre arm eller ben. Sinnets spontane aktiviteter kan da lett bli forstyrrelser det gjelder å holde under kontroll.

Videre skriver han:

Som motsetning til konsentrasjonsteknikkene står ledighetsteknikkene. Her er ikke spontanaktiviteter lenger et forstyrrende fremmedelement, men det sentrale. Istedenfor å dirigere, kontrollere, er hensikten å løsne kontroll, gi spontanaktivitetene friere rom. Når man ikke skal konsentrere seg eller dirigere seg i retning av noe, kan det ikke foreligge et endelig mål man skal frem til. Konsentrasjonsteknikker er ut fra sin egenart alltid målrettede. Ved ledighetsteknikker er ikke målet, men det man erfarer og gjennomlever det avgjørende; de er prosessorienterte.

Et tilsvarende skille eksisterer i yoga. Den holdning yogautøveren anvender i øvelsene, avgjør langt på vei resultatene. Som i meditasjon, er det vanlig i kropps-yoga med mye anstrengelse, noe som f.eks. kan dominere den yogagymnastikk vi finner i helsestudioene. Vår tilnærming er en annen. Den preges av ledighet og smidighet. Poenget er ikke å styre kropp og sinn gjennom tvang, men å åpne for det som strømmer under overflaten i bevisstheten. Slik kan utøveren komme inn i bearbeidelsesfelt som når dypere bearbeidelse av kropp og psyke. Den ledige åpenhet kan gjøre stille sider ved tilværelsen mer tilgjengelig.